Åpenhet

Åpenhet er i vinden om dagen. Å blir betegnet som åpen gir positive assosiasjoner, det motsatte (lukket), negative. Etter 22. juli fikk åpenhet som verdi, revitalisert innhold. Åpenheten ble sterkt knyttet til demokratiet, til omfavnelsen, til den varmen som vi ønsker at skal prege det samfunnet vi lever i og bygger opp. Men alt koster. Å være åpen krever innsats!

Harald Stanghelle skriver i Aftenposten 22. oktober om «Den vanskelig åpenheten». Han trekker frem 22. juli-kommisjonens brev til Justisdepartementet der den skriver at den vil ha det Stanghelle beskriver som en særlov for å kastrere vår eksisterende offentlighetslov. Sluttpoenget i innlegget er hvordan åpenhets- og demokratifokuset i tiden etter 22. juli devalueres dersom kommisjonen her får det som de vil. Offentleglova legger til rette for at offentlige virksomheters prosesser skal være mulige å gi innsyn i, og at de også skal tåle slikt innsyn (§ 1). Er det slik at 22. juli-kommisjonens virke ikke tåler offentlighetens innsyn?

Offentlig journal
Hvordan en virksomhet velger å gi allmennheten innsyn i sine prosesser varierer. Samarbeid med pressen er et viktig virkemiddel for å styre og målrette informasjon eksternt. Slikt arbeid gir likevel ikke tilstrekkelig innsyn i et organs prosesser sett fra lovverkets (og lovgivers) ståsted, og dette er hovedargumentet for pålegget om føring av en offentlig journal.

Den offentlige journalen skal inneholde en oversikt over all korrespondanse inn til og ut fra organet, som har verdi som dokumentasjon og er gjenstand for en eller annen form for behandling. Dette gjelder brev, epost, sms, datadelinger og all annen utveksling av informasjon der organet selv er enten avsender eller mottaker, også dersom man bare har mottatt en kopi. Prinsipielt sett er den offentlige journalen grunnlaget for allmennhetens demokratiske kontroll av den virksomheten som drives – og gjerne også det eneste vinduet inn i organets prosesser. 22. juli-kommisjonen skal også føre en offentlig journal. Den blir vårt vindu inn i kommisjonens virke. I denne sammenhengen er det viktig å huske at pressen har arbeidsmetoder som gir mulighet til å åpne dører som resten av oss ikke har adgang til. Vi har den offentlige journalen.

Er åpenhet egentlig vanskelig?
Kan vi virkelig smykke oss med betegnelsen åpen dersom vi ikke er i stand til, eller kanskje helst villige til, å ta konsekvensene av hva dette betyr i praksis? Ibsen lot kanskje Peer Gynt si det best, også her: «Ja, tænke det; ønske det; ville det med,– men gøre det! Nej; det skønner jeg ikke!»


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: