4. september holdt jeg et minikurs i kapittel 3 i offentlighetsloven (unntakskapitlet) på Fagforbundets arkivdager, som arrangeres årlig av Fagforbundets faggruppe arkiv. Jeg tok på meg Norsk Arkivråd-hatt, og prøvde på halvannen time å formidle noe fornuftig og nyttig om lovens unntaksdel, og samtidig understreke at kapittel 3 inneholder nettopp unntak, og at loven som helhet er så veldig mye mer.

Presentasjonen jeg holdt ligger på Fagforbundets nettsider, og også HER. I presentasjonen har jeg blant annet lenket til nyttige ressurser, både Norsk Arkivråd-ressurser og andre ressurser. Mot slutten inkluderte jeg også noen oppgaver i litt quiz-stil, som jeg tror falt i relativt god jord (halvannen time er jo veldig lenge hvis man bare skal sitte stille og følge med).

Av en som ikke deltok på seminaret, men som kjenner noen som gjorde det, har jeg i ettertid blitt fortalt at tilhørerne var veldig fornøyde med foredraget – og det ble jeg så glad for å høre! Ingenting (nesten) er verre enn kjedelige foredrag, så det var godt nytt at i alle fall noen ikke fikk den store gjespen av halvannen time med offentlighetsloven og meg.

Ettersom jeg ikke lenger jobber et sted som er underlagt offentlighetslovverket, og dermed ikke lenger har den daglige kontakten med det, får vi se hva fremtiden bringer av tilsvarende seanser. Det som uansett er sikkert, er at dette er et komplisert lovverk som er utrolig utfordrende å etterleve på en skikkelig og god måte. Det gjør det imidlertid bare enda viktigere at det arrangeres kurs og seminarer og konferanser med offentlighetsloven som tema, og jeg gleder meg over å kunne bidra i slike fora!

I anledning Personverndagen 2013, arrangerte Datatilsynet og Teknologirådet et seminar med presentasjon av status for personvernet i Norge og trender fremover på feltet.

Seminaret er et av resultatene av et samarbeidsprosjekt mellom de to aktørene, der hensikten har vært «å gi et mest mulig konkret bilde av personvernsituasjonen for Ola og Kari Nordmann – det vil si hvor mye informasjon om oss som er tilgjengelig for andre.» Funnene og trendene er publisert i rapporten «Personvern 2013 – tilstand og trender«.

Det er liten tvil om at personvernet er utsatt i samfunnet i dag. Samtidig øker den generelle bevisstheten om konsekvensene av omfattende lagring av informasjon som kan knyttes til enkeltpersoner. Direktør i Datatilsynet, Bjørn Erik Thon, sa det slik: «Personvern handler om valgfrihet, men man kan ikke velge hvis man ikke vet at man kan velge eller hvilke valgmuligheter man har.»

Datatilsynet og Teknologirådet har utvilsomt kikkerten rettet mot en omfattende samfunnsutfordring. Jeg skal unngå å forsøke å gjengi alt som ble presentert og sagt på seminaret, det formålet kan nevnte rapport få lov til å fylle, men det levnes ingen tvil om at det er sterke, kommersielle krefter som styrer mye av utviklingen av løsningene som gir de største utfordringene for personvernet . Et godt eksempel på dette finner vi i en artikkel i Aftenposten Innsikt 1/2013 (opprinnelig publisert i MIT Technology Review november 2012), der Googles strategier for å gjøre sine søkeverktøy forutseende, dvs. at Google skal kunne «spå» hva en bruker lurer på før han selv innser det, beskrives. Gjennom å analysere og kombinere enorme mengder innsamlet informasjon om brukeradferd på nettet, er Google på vei til å utvikle løsninger som f.eks. kan fortelle studenter hvilke andre studenter i nærheten som jobber med samme type oppgave. Teknologisk fantastisk, men personvernmessig kanskje ikke like flott? Thon i Datatilsynet pekte på at vi pr. i dag vet lite om hva som skjer med dataene som Facebook har samlet inn den dagen Facebook ikke lenger eksisterer. At dette er opplysninger som overføres til trygg og kontrollert forvaring i institusjoner som Riksarkivet og Nasjonalbiblioteket, er kanskje mindre sannsynlig enn at dataene blir solgt til høystbydende kommersielle aktør.

Samtidig gir de voldsomme informasjonsmengdene eksepsjonelle muligheter for utvikling. F.eks. vil helseinformasjon i fremtiden kunne sammenstilles og analyseres med nye verktøy, og mønstrene vi kan få frem gjennom slik sammenstilling og analyse vil kanskje kunne gi oss bedre muligheter til å forebygge og helbrede alvorlig sykdom. Å slette all informasjon er heller ikke uten konsekvenser.

Bevissthet og kunnskap er nøkkelord. Oppsummert av Datatilsynet og Teknologirådet selv: «[…] det viktigste personvernfilteret sitter inne i hodet.».

Mandag 11. april 2012 arrangerte Kulturrådet fagdagen «Digital dugnad og dialog» med fokus på brukermedvirkning, brukerbidrag, Wikipedia og nye roller. Interessante temaer!!

Vibeke Mohr i Kulturrådet sparket det hele i gang litt over halv ti med å ønske alle kunnskapsdelere velkommen og presentere demokratisering av kulturarv og definisjonsmakt som dagens hovedfokus.

Svenske Lars Lundquist, fornyelsesbyråkrat fra Riksantikvarieämbetet snakket deretter om fordeler ved å ha wikipedianere in residence i institusjonene. Lundquist hadde flere gode poenger, særlig om hvordan overgangen fra det analoge til det digitale resulterer i nye forventninger, nye roller og ny adferd. Brukerne ønsker å bidra fremfor å være passive konsumenter. Det er primært holdninger som hindrer oss i å få dette til (ikke teknikken). Tap av kontroll er et element i dette – vi må tørre å gå bort fra det tradisjonelle informasjonsforvaltningsregimet og bli mindre synlige hvis vi skal kunne være tilstede på arenaene der brukerne er, f.eks. på Wikipedia.

Lundquist ble etterfulgt av nederlandske Lodewijk Gelauff fra Wikimedia i Nederland. Gelauff forklarte hvordan wikipedianerne ikke er en crowd, men et fellesskap av mennesker som alle jobber mot samme mål – kunnskapsbygging og -deling. Han beskrev også en del wikipediaprosjekter, blant annet «Wiki loves monuments», som er en slags bildeinnsamlingskonkurranse. I forbindelse med prosjektet «Wiki loves art» trakk han frem hvordan det å få med de store institusjonene har vært en forutsetning for suksess.

Sigurd Nielsen presenterte deretter Hedmark fylkeskommune og Glomdalsmuseets prosjekt «If you want to sing out, sing out», som presenterer minoriteters immatrielle kulturarv gjennom digitale fortellinger. Det er viktig å være bevisst på hvem som er målgruppen for de digitale fortellingene, og også være klar over at denne typen prosjekter er svært arbeids- og ikke minst kompetansekrevende.

Fra Stavanger kunstmuseum fortalte Helga Nyman om prosjektet Kunst-o-meter. Kunst-o-meteret er en boks av typen gammel passfotoboks, der museumsbesøkende kan gå inn og dele sine umiddelbare reaksjoner på et bestemt stykke kunst. Prosjektet har resultert i en film som var fantastisk bevegende og morsom å se! Hensikten med prosjektet er å senke terskelen for omtale og samtale om kunst og å bruke enkeltpersoners beskrivelser av sine møter med kunsten i formidlingen av den til andre besøkende. Jeg synes dette innlegget var det mest inspirerende, og kan se for meg at konseptet også vil kunne brukes i andre sammenhenger for å inspirere og engasjere. Det er utvilsomt mange muligheter i dette for abm-institusjonene, men også, kan tenkes, for forskere som vil formidle kvalitative funn eller i næringslivet når man ønsker å skape positive holdninger til nye prosjekter eller temaer.

Popstad Lunds Sofie Bergkvist tok oss så inn i popens verden, i alle fall den delen som for noe tid tilbake var tone(!)angivende i byen Lund. Her var det særlig Facebook som la føringer for utstillingen, ved at gruppen som ble opprettet i sakens anledning fungerte som «høringsinstans» for bidrag og ønsker.

Til slutt kunne Riksarkivets Ole Gausdal fortelle om Digitalarkivet og Digitalpensjonatet. Han trakk særlig frem verdien av at brukere gis anledning til å hjelpe og dele med andre brukere, og hvordan dette kan spare institusjonenes ressurser, men også gi verktøyene en ny dimensjon – allemannseiedimensjonen.

Avslutningsvis oppsummerte Kulturrådets Gunnar Urtegaard dagen ved å trekke frem hvordan vi nok bare har begynt å pirke så vidt borti disse tingene. Vi beveger oss i retning av mer og mer digital tenkning, men veien blir til mens vi går. Det er tydelig at den personlige stemmen blir mer og mer representert i institusjonene, samtidig som det blir mer og mer vanlig at fakta- og kontekstinformasjon gjøres allment tilgjengelig gjennom f.eks. Wikipedia. Og: Det er i økende grad brukerne selv som gjør jobben!

—
Dette har vært en interessant dag. Det er spennende å være vitne til en nærmest unison kursendring både i næringslivet og i det offentlige – særlig i kulturinstitusjonene. Vi går i retning av mer åpenhet, deling, samskaping og felles engasjement. Fortsettelsen blir spennende!

For litt siden skrev jeg på Twitter at nok en minister er felt av manglende journalføring av e-post. Jeg tenkte naturligvis først og fremst på Audun Lysbakken, dernest på Manuela Ramin Osmundsen. Jeg innser selvfølgelig at denne påstanden er lite nyansert, og at det ikke er manglende journalføring i seg selv som feller. Om det hadde vært tilfellet, ville vi nok knapt hatt en eneste minister igjen.

Lysbakken har gitt departementspenger til folk han kjenner og/eller er venn med. I tillegg har han unnlatt å dokumentere handlingene sine på journal. Osmundsen forsøkte å ansette en mer eller mindre nær venninne som barneombud. Ingen ledd i ansettelsesprosessen ble dokumentert på journal. Det finnes flere eksempler.

E-post og sms må i mange tilfeller journalføres. Arkivloven og offentlighetsloven er tydelige på dette. Mediet er ikke relevant, det er innholdet som avgjør hvorvidt noe skal på journal eller ikke. Dersom innholdet har verdi som dokumentasjon og er gjenstand for saksbehandling (følgelig om innholdet er et resultat av saksbehandling), skal korrespondansen journalføres. Lysbakken sier han har søkt gjennom flere millioner e-poster på leting etter de som dokumenterer tildelingsprosessene i BLD. Hvor mange av disse e-postene har vært på journal? Hvor mange burde ha vært på journal? Hvordan står det til med journalføring (og arkivering) av e-post ellers i forvaltningen? Er tilstanden den samme overalt? Er det i det hele tatt noen som vet noe sikkert om dette?

Jeg lurer på om det er slik at dersom man oppdager kritikkverdige forhold i offentlige organ, så vil man alltid kunne legge manglende (eller i beste fall mangelfull) journalføring på toppen. Og følgelig om flere kritikkverdige forhold ville blitt oppdaget dersom flere e-poster og sms-er hadde vært på journal. En naturlig antakelse er at det ville vært færre kritikkverdige forhold å oppdage dersom journalføringsreglene ble håndhevet absolutt. Kanskje tenker man seg om før man handler dersom man vet at alt man gjør blir gjenstand for en kontinuerlig synlighet. I det ligger også kjernen i offentlighetslovverket. Og kjernen i dette lovverket er en del av kjernen i demokratiet. Nettopp derfor er det viktig at den lemfeldige befatningen opphører. Det er på tide.

—

Arkivarprofesjonen er generelt lite synlige i disse debattene. Det er det grunn til å gjøre noe med, slik Norsk arkivråd forsøker, f.eks. her. Arkivrådet peker på tradisjonalistenes enevelde i arkiv-Norge, i det at arkivdanningen får lite oppmerksomhet sammenliknet med arkivbevaringen og det tilhørende historiske aspektet. Jeg vet ikke hva som er best, men jeg er sikker på en ting: hvis ikke kvaliteten på arkivdanningen heves, vil bevaringen ikke være spesielt ressurskrevende om noen år. Litt på siden av, men i samme gate som riksarkivar Ivar Fonnes’ bekymringer i Aftenposten i 2008. Fortsatt dagsaktuelle, 4 år senere.