«Is Google Making Us Stupid?»

Det hender fra tid til annen at man kommer over noe som endrer hvordan man forstår verden, i alle fall ens egen lille del av den. Jeg hadde en slik opplevelse nylig da jeg leste en artikkel i The Atlantic fra 2008 skrevet av Nicholas Carr med tittelen «Is Google Making us Stupid?» Og en del av meg føler at nå er det meste litt forandret.

«I’m not thinking the way I used to think. I can feel it most strongly when I’m reading. Immersing myself in a book or a lengthy article used to be easy. My mind would get caught up in the narrative or the turns of the argument, and I’d spend hours strolling through long stretches of prose. That’s rarely the case anymore. Now my concentration often starts to drift after two or three pages. I get fidgety, lose the thread, begin looking for something else to do. I feel as if I’m always dragging my wayward brain back to the text. The deep reading that used to come naturally has become a struggle.»

Jeg har det på samme måte. Før var det lett å lese en tekst sammenhengende og være fornøyd med bare den. Når jeg nå leser (lengre) tekster har jeg hele tiden en del av oppmerksomheten mot det som kan ta meg videre til noe annet som kan fange interessen min på samme måte som det jeg leser nå gjorde da jeg begynte å lese det. Det var nettopp slik jeg fant artikkelen til Nicholas Carr. På mange måter er det slik jeg har funnet ut det meste av det jeg vet. Ved å klikke på noe som tar meg videre til noe annet, noe som har et litt annet perspektiv, et litt annet fokus eller kanskje er noe helt annet i seg selv, men som likevel henger sammen med det jeg begynte på, er jeg hele tiden i bevegelse og hele tiden på vei til noe mer. Nærmest som en avhengighet.

Carr trekker paralleller til markedskreftene bak Internett, og hvordan alle mine klikk er en del av enorme mengder data som kan danne grunnlag for f.eks. målrettet markedsføring. Det stemmer nok, men jeg synes ikke det er det mest interessante. Carr skriver videre:

«As people’s minds become attuned to the crazy quilt of Internet media, traditional media have to adapt to the audience’s new expectations. Television programs add text crawls and pop-up ads, and magazines and newspapers shorten their articles, introduce capsule summaries, and crowd their pages with easy-to-browse info-snippets. When, in March of this year, The New York Times decided to devote the second and third pages of every edition to article abstracts , its design director, Tom Bodkin, explained that the «shortcuts» would give harried readers a quick «taste» of the day’s news, sparing them the «less efficient» method of actually turning the pages and reading the articles.»

Jeg leser (flere) papiraviser daglig, men stort sett er det bare overskrifter og ingresser som får full oppmerksomhet, uten at jeg tidligere har tenkt over hvorfor det er sånn. Årsaken er, i følge Carr, at hjernen min er blitt så vant til – og avhengig av – en konstant informasjonsstrøm at den ikke lenger klarer å konsentrer seg gjennom hele artikkelen uten at den «starts to drift» og jeg blar videre i avisen, til neste overskrift.

Det er ikke fryktelig at det er blitt sånn, og sannsynligvis vil denne utviklingen fortsette. Det er relativt kjent at når man skal skrive for web, bør man fatte seg i rimelig korthet og fremlegge konklusjon før begrunnelse, nettopp fordi de som leser det du skriver (på web) kommer til å bruker veldig lite tid på å vurdere om teksten din er interessant nok til å lese i sin helhet. Og om den vurderes til ikke å være det, vil man ved å presentere det viktigste først, likevel ha fått formidlet sitt budskap til leseren.

Jeg tror at prinsippene som fremsettes f.eks. på klarspråkområdet (staten), og tankene til Carr sammen – på sikt – vil føre til omfattende endringer i måten man kommuniserer og formidler via tekst, både på web og på papir.

I dette blogginnlegget har jeg gjort alt feil. Poenget kom ikke før helt til slutt OG jeg har skrevet en masse tekst (altså har jeg ikke fattet meg i korthet). Dette blogginnlegget burde rett og slett reduseres til følgende:

Det hender fra tid til annen at man kommer over noe som endrer hvordan man forstår verden, og Nicholas Carrs artikkel i The Atlantic «Is Google Making Us Stupid?» har forandret hvordan jeg tenker på min egen måte å tilegne meg skriftlig informasjon på og også hvordan jeg selv formidler gjennom tekst. Artikkelen er vel verdt tiden. Les den her: http://www.theatlantic.com/magazine/archive/2008/07/is-google-making-us-stupid/6868/.