Seminar: «Hva er det med arkiv?»

Torsdag 13. september 2012 arrangerte Norsk kulturråd seminaret «Hva er det med arkiv?» om kunstens rolle i arkivene, arkivenes møte med kunsten og om relasjonen mellom kunstnere og arkivarer i samarbeidsprosjekter der arkivmateriale danner grunnlag for kunstnerisk utfoldelse. Kulturrådets mål med seminaret er å stimulere til samarbeid mellom kunstnere og arkivinstitusjoner, og seminaret er en del av høstens utlysning av midler til kunstprosjekter med arkiv som tema.

Jeg har gledet meg til dette seminaret lenge! Det skjer spennende ting når ulike fagmiljøer møtes for sammen å produsere meningsbærende produkter, og det ligger et stort læringspotensiale i å oppleve hverandres arbeidsmåter og tilnærminger. I tillegg har alle (arkivarer) uendelig godt av å bli utfordret på eget område. Det er slik vi utvikler oss.

Gudmund Valderhaugs oppdrag som første innleder var å fortelle kunstnerne det som er verdt å vite om arkiv på 20 minutter. En stor oppgave som han løste ved å fortelle, med eksempler, om arkivenes og arkivarenes makt over og i samfunnet, hvordan det vi kan huske, så vel som det vi har glemt uttrykkes i arkivene og hvordan konseptet arkiv utfordres i dagens samfunn; «The concept of ‘archive’ is today a site of wide-ranging and fierce contestation.» (Verne Harris).

Valderhaug var (selvfølgelig) også inne på viktigheten av kontekst, og hvordan arkivarer jevnt over er enige om at det er konteksten – mer enn teksten – som betyr noe for forståelsen av materialet. I spørsmålsrunden som fulgte Valderhaugs innlegg ble følgende problemstilling presentert; hvis det er slik at konteksten er viktigere enn teksten, hvor stopper da konteksten? Hvor går grensene for et arkivdokument/-objekts kontekst? Et fantastisk godt spørsmål!

Gerd Elise Mørland tok opp tråden etter Valderhaug ved å snakke om «motarkiver» og «en ny type kunnskapsproduksjon». Innlegget dreide seg om hvordan man ved å foreta nye sammenstillinger av objekter kan gjenskape historien på helt nye måter, og at man ved å bruke arkivet/arkivobjekter som lineære grunnlag for historieskrivingen risikerer at objektene knebles av sin egen opprinnelse. Motarkivet er således tuftet på subjektivitetens forstyrrelse av de prinsipper som ligger til grunn for tradisjonell arkivpraksis, og lar oss hente ut en ny forståelse av materialet for så å produsere ny kunnskap om og fra det.

Elsebeth Jørgensen, dansk billedkunstner som jobber mye med arkiv, fortalte deretter om sitt arbeid og viste konkrete eksempler på hvordan man kan jobbe i arkivene og med arkivmaterialet for å skape utstillinger og opplevelser. Hun var den første av innlederne som tok opp hvordan kjemien mellom kunstneren og arkivaren påvirker prosjektets resultat, og at et godt resultat er avhengig av gjensidig respekt for hverandres personligheter, tilnærmingsmåter og utgangspunkter. Maria Press fra statsarkivet i Trondheim tok også opp dette i sitt innlegg, der hun redegjorde for sitt arkivs møte med (utøvende) kunstnere. Press pekte også på hvordan arkivarenes utvelgelsesmonopol utfordres ved at kunstnere og arkivarer synes helt forskjellige ting er interessante. Det er ikke nødvendigvis arkivarene som har den rette forståelsen – det avhenger av hvilke «briller» man har på seg, dvs. hvilken bakgrunn og forforståelse man har. Her kan vi lære mye av hverandre.

Musikk i arkivene, historiesamling og -presentasjon og fotografiets rolle ble også omtalt før den veldig innholdsrike dagen var omme. Jeg er imidlertid litt usikker på om alle kunstnerne som var til stede virkelig fikk en god forståelse av hva man egentlig kan finne i arkivene, og hvordan man kan og bør gå frem for å nå det aktuelle materialet. Innledningsvis ble det stilt spørsmål om hvor grensene mellom arkivmateriale og gjenstander går, f.eks. møbler og andre rekvisita, dvs. om arkiv kun er gamle papirbiter eller om det også kan være andre ting (i ordets mest fysiske forstand). Jeg kom i den forbindelse til å tenke på historien fra Riksarkivets ordning av arkivet etter Jens Chr. Hauge, der man kom over en håndgranat fra krigens dager som Hauge hadde oppbevart i skrivebordsskuffen sin, og som hadde blitt med på flyttelasset som gikk fra hans kontor til Riksarkivet. Håndgranaten forteller utvilsomt en historie, dens langtrukne oppbevaring i Hauges skuff det samme. Hva er det da som avgjør om noe er arkivmateriale eller museumsgjenstand? Igjen – et riktig så godt spørsmål fra en av kunstnerne.

—
Jeg tror vi fremover vil se mer de- og rekontekstualisering av arkivmateriale. Jeg tror også at dette er nødvendig, uansett hvor mye man måtte mene at det strider med de grunnleggende arkivfaglige prinsipper. Der er her heller ikke snakk om å tilsløre provenienser eller tukle med opprinnelige ordener, men om å tillate at bruk av materialet kan skape nytt materiale som igjen kan gi oss nye forståelser av og ny kunnskap om materialet, dvs. om vår fortid, samtid og framtid. Også her blir fortsettelsen utvilsomt veldig spennende!