Folks deling av informasjon på nettet gjør for kunsten hva radio har gjort for musikk.
– Spencer Hyman, Artfinder

Tidsskriftet Mandag morgen skriver i nr. 11-2012 om hvordan kulturarven nå kan distribueres til brukere via applikasjoner på mobilen, og at arkiver, biblioteker og museer således kan levere viktige bidrag til vekst og innovasjon på tvers av landegrensene i Europa.

Åpne data representerer enorme verdier. I dag har arkiver, biblioteker og museer fritak fra EUs viderebruksdirektiv (som i Norge er effektuert gjennom offentlighetslovens §§ 7 og 9, og som jeg tidligere har skrevet om på denne bloggen). Kulturarven som disse institusjonene forvalter er dermed forvist til de tradisjonelle formidlingsarenaene. Dette er i ferd med å endre seg, blant annet gjennom initiativet Europeana (og den norske datteren Norvegiana).

Artikkelen i Mandag morgen peker på to hovedforutsetninger for at man skal kunne utnytte mulighetene som teknologien har åpnet for: ABM-sektoren må stille sine datakilder til disposisjon (fortrinnsvis i maskinlesbart format), og dataene må ha lisenser som tillater kommersiell viderebruk. Bare slik kan applikasjoner som Art4Europe, mobilappen som vant prisen for applikasjon med størst kommersielt potensiale under Hach4Europe i fjor, kunne flyttes fra tegnebordet og ut på europeeres mobiltelefoner. Bare slik kan applikasjoner som Art4Europe skape virkelige verdier i den nye, europeiske økonomien.

Å dele informasjon innebærer å miste kontrollen over den. Har du lagt et verk ut på internett kan du ikke lenger kontrollere hvordan det blir oppfattet og formidlet. Dette tapet av kontroll må aksepteres før man kommer videre, og det må derfor mye holdningsendrende innsats til før man kan begynne å nærme seg det virkelige gevinstpotensialet i åpne kulturarvsdata. For ABM-institusjonene handler det om å henge med i tiden og klare å forbli aktuelle.

Artikkelen i Mandag morgen er tilgjengelig for abonnenter på nett og i papirutgaven. En kortversjon av artikkelen skal også publiseres i tidsskriftet Bok og bibliotek.

Tilgjengeliggjøring vs. formidling har lenge vært diskusjonstema i arkiver verden over. Begrepene brukes gjerne om hverandre, på tross av at de beskriver veldig forskjellige konsepter. Tilgjengeliggjøring kan sies å være formidlingens mamma, i den forstand at tilgjengeliggjøring i all tid har vært en av arkivenes kjerneaktiviteteter. Og uten tilgjengeliggjøringen er formidlingen umulig.

The National Archives Counsil introduserte i 2002 metaforen «arkivene som Askepott» i ABM-sektoren. Bente Jensen og Charlotte S. H. Jensen har også brukt denne metaforen i sine arbeider. Akkurat som Askepott har arkivene brukt tid på å bli «oppdaget», og akkurat som Askepott må det aktiv handling til for at samfunnet skal kunne oppdage arkivenes hemmeligheter.

Hva?
Tilgjengeliggjøring innebærer alt fra ordning og katalogisering av et arkiv til velvillig publikumsbistand, f.eks. forklaring av forvaltningshistoriske forhold. Slike aktiviteter er nødvendige for å gjøre arkivenes innhold mulig å bruke for privatpersoner, historikere og andre med et definert behov for opplysninger som de mener å kunne finne i arkivene. Og her ligger kjernen i diskusjonen om hvorvidt arkivene skal drive med aktiviteter som går utover den tradisjonelle tilgjengeliggjøringen: For å ta arkivene i bruk må man ha et definert behov og selv drive oppsøkende virksomhet.

Et av formidlingens viktigste elementer er brukertilpasning. Et eksempel på dette er undervisningsressursen kildenett.no, som er en nettside som formidler historisk materiale til skoleelever. Temabaserte utstillinger, interaktive tiltak slik som Kultur- og naturreise og aktiviteter som Oslo byarkivs teater i magasinene er tilsvarende brukerrettede formidlingstjenester.

Hvorfor?
Brukertilpasning og formidling gjennom målrettet handling fører til økt bevissthet om arkivenes eksistens og hva arkivene kan brukes til. For at arkivene skal kunne hevde seg i et samfunn som preges av stadige fokusendringer og flyktige prioriteringer, er det avgjørende at de klarer å synes. Det finnes arkivpersonligheter som mener at arkivenes gjerning bør stoppe ved tilgjengeliggjøringen. Jeg tror en slik tilnærming vil føre til arkivenes død.

Oslo byarkiv og Oslo museum gikk for en tid tilbake sammen om prosjektet oslobilder.no, der historiske fotografier fra Oslo og omegn er digitalisert og tilgjengeliggjort på internett samtidig som de er tilknyttet kontekstinformasjon, f.eks. hvem som har tatt bildet, hvor det er fra (adresse, område) og når bildet er tatt. Målet er å formidle bilder til publikum på tvers av institusjoner. Man ønsker på sikt å få flere institusjoner med i samarbeidet.

Det legges også opp til brukermedvirkning i oppbyggingen av bildedatabasen. Brukerne kan f.eks. knytte kommentarer til bildene. Slik håper man å øke mengden kontekstinformasjon og også utvide opplevelsen og forståelsen for andre brukere.

Besøkstallene er i følge oslobilders blogg relativt høye, og ganske stabile, bortsett fra da de gjorde et (naturlig) hopp etter at oslobilder ble omtalt på NRK Østlandssendingen i januar i år.

En tilsvarende nettside finnes i Trondheim, trondheimsbilder.no, selv om den umulig kan være like bra ;)

Slike initiativ bidrar til å dra arkiv- og museumsmateriale frem i lyset og inn blant allmennheten (der det hører hjemme). Bra jobbet av arkiv- og museumsarbeidere som brenner for digitalisering og tilgjengeliggjøring!