Å definere et arkivs verdi – hva som er meningen med å holde arkivet og med å gjøre arkivmaterialet tilgjengelig – er ikke bare enkelt. Noen ganger dukker det likevel opp gode kandidater til slike definisjoner. I den nyeste utgaven av Vagant (2/2013) skriver tidligere medredaktør Cathrine Strøm i innlegget «Liv i arkivene» om et noen år gammelt prosjekt der alle innholdsfortegnelsene i alle Vagant-magasinene ble digitalisert og gjort søkbare for å gi bedre oversikt over og dermed lette tilgangen til artiklene. Hun oppsummerer prosjektet, og resultatets verdi, slik:

    «Et slikt arkiv forteller ikke hele historien. Langt ifra. Det meste blir liggende i skyggen: Alle epostene som ble sendt, og som vitnet om lange diskusjoner og drakamper, eller mangel på sådanne, noe som på sitt vis er utmattende. Alle de havarerte og refuserte tekstene som aldri kom på trykk. Alle møtene og festene og samtalene som ikke er dokumentert (og takk og lov for det!). Alle de sene nattetimene med korrekturarbeid og redigering. Idémyldringen. Men et slikt arkiv, hvor tørt og listebasert det enn måtte være, rommer et vell at interessante opplysninger som alle peker langt utover seg selv. Ikke bare til de enkelte skribentenes liv og øvrige virke, men også til generasjonsskifter og feider i det litterære feltet, så vel som ideologiske strømninger, historiske hendelser og storpolitikk.»

Ingen uttømmende fremstilling eller endelig definisjon, men en riktig så god beskrivelse av hva et tilgjengeliggjort arkiv kan gi oss!



text


Til utgave 2-2013 av Arkivråd, skrev jeg en artikkel om automatisk («automagisk»?) behandling av e-post (altså registrering, journalføring, tilordning av metadata osv.), etter at det var tema på et frokostmøte arrangert av NAs region øst 15. mai 2013.

Her er artikkelen i PDF (også tilgjengelig via nettsidene til NA).

Note that the photos used in the article (inside the PDF) are copyrighted, and not for reuse.


For litt over en uke siden deltok jeg på et uformelt innovasjonsseminar hos Steria. Samme helg ble innlegget «Managing Innovation» publisert av The Huffington Post, og jeg begynte så smått å lure på om ikke vi arkivarer også kan ha nytte av litt av den typen innovasjon som Steven Strauss beskriver.

Innovasjon handler om å skape verdi.
En ny forretningsmodell, fremgangsmåte eller holdning kan være vel så verdifullt som et nytt produkt – kanskje i mange tilfeller også avgjørende for at produktet faktisk blir verdifullt. Dessuten: vi må hele veien klare å måle (verdien av) det vi skaper; «If you can’t measure it, you can’t manage it.» (Peter Drucker).

«Begin by Defining Outcomes, Outputs and Inputs.»

  • Outcomes beskriver hvor vi skal – visjonen vår, målet, det vi skal strekke oss etter. Hvis vi vil være den beste arkivtjenesten i hele Norge – javel, da må vi finne ut hvordan vi kan klare det, og deretter jobbe utrettelig mot målet (som i dette tilfellet muligens er noe ullent, men la gå).
  • Outputs er trinnene på veien mot det overordnede målet. F.eks. kan vi si at vi vil at antall e-poster registrert i arkivsystemet skal ha økt med 20 % innen fjerde kvartal neste år. Kanskje vil vi at våre kollegaers tilfredshet med arkivtjenesten og opplevelse av arkivarenes serviceinnstilling skal bli 50 % bedre innen 6 måneder. Eller at arkivarene selv skal rapportere at de er så og så mye mer fornøyde med sin egen arbeidshverdag.
  • Inputs dreier seg om å bestemme hva vi trenger for å nå målene vi har satt oss. Kanskje mangler vi kompetanse og må sende noen på kurs, eller ansette en ny person. Kanskje er det behov for et tettere eller bedre samarbeid med IT-avdelingen. I mange tilfeller trenger man muligens bare å bli litt engasjert og motivert!

Det er lettere å formidle hva man er, hva man vil og hva man trenger dersom man selv har dette klart for seg. Strauss beskriver en praktisk tilnærming til innovasjon gjennom målformulering, identitets- og merkevarebygging. Forhåpentligvis synes flere enn meg at det er inspirerende! Men obs: «Invention and genius are one percent inspiration, ninety-nine percent perspiration.» (Thomas Edison).


Denne våren tar jeg emnet Arkivbevaring, utvalgsteori og -metodikk ved Høgskolen i Oslo og Akershus. I den forbindelse har jeg levert en oppgave. Temaet i oppgaven er funksjonsanalyse og Dirks-metoden, og hvordan disse verktøyene kan brukes til å undersøke dokumentasjonsbehov i virksomheter.
14288135_05fd9e848a
Jeg er vel av den oppfatning at det er umulig å gjennomføre en god funksjonsanalyse/Dirks-analyse (inkl. en teoretisk redegjørelse) på 6-8 sider med halvannen linjeavstand, men jeg har i alle fall gjort et ærlig forsøk.

Her er besvarelsen min: Trine Nesland – besvarelse arbeidskrav 1.


Onsdag 10. april 2013 deltok jeg på museologisk lunsj ved Universitetet i Oslo, arrangert av Kultrans. Anna Dahlgren, lektor i kunstvitenskap ved Stockholms universitet, foreleste om virkningene av fotodigitaliseringsprosjekter i arkiv- og museumsinstitusjoner.

BildarkivetstorForelesningen tok utgangspunkt i boken «I bildarkivet. Om fotografi och digitaliseringens effekter«, som handler om hvordan digitaliseringen har forandret fotografiets funksjon i arkivene.

Dahlgren innledet med en diskusjon av fotografiets materialitet og fotografiet som en ting. Hun nevnte «the material turn», hvorpå flere av de andre deltakerne nikket gjenkjennende (ikke jeg…). Deretter kom hun inn på vår tids bildebærere, hvordan bildebæreren påvirker forståelsen av objektet, og at også digitale fotografier har en materialitet i seg, bare på en annen måte enn analoge fotografier. Vellykkede digitaliseringsprosjekter må ta inn i seg og forsøke å gjenskape fotografiets og fotosamlingens materialitet. Først da kan digitaliseringen gi en reell merverdi.

Katalogisering ble også tatt opp, og her, som i alle andre arkivsammenhenger, står dokumentasjonen sentralt – man må beskrive hvorfor man har valgt å katalogisere som man har gjort og beskrivelsene må være tilgjengelige for brukerne av samlingene.

Avslutningsvis, etter en diskusjon om hvorvidt man bør langtidsbevare de enorme mengdene digitale fotografier som blir produsert for tiden, påpekte en av de andre deltakerne at vi synes å forholde oss til det analoge som noe opphøyd, mens savnet etter tapt digitalt materiale ikke er like stort. Det kan virke som om man mener det ligger en ekstra bevaringsverdighet (og kanskje også autentisitet) i analogt materiale, sammenliknet med digitalt materiale.

Jeg går gjerne på museologisk lunsj flere ganger, særlig hvis temaet igjen er såpass arkivrelatert som dette var. Ordning, tilgjengeliggjøring og ikke minst bruk av fotosamlinger – forskningsrettet bruk, men kanskje helst bruk med hensikt å skape noe nytt, f.eks. kunstneriske arbeider eller utstillinger – er veldig interessant. Dette blir forhåpentligvis ikke min siste befatning med disse temaene!


– også for arkivene?

Like før påske presenterte Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet Meld. St. 23 (2012-2013) Digital agenda for Norge – IKT for vekst og verdiskaping, som gir regjeringens føringer for det videre arbeidet etter St.meld. nr. 17 (2006-2007) Eit informasjonssamfunn for alle, og også er en norsk videreføring av EUs digitale agenda.

Digital agendaDigital agenda er visjonær og inneholder mange positive signaler. Den er omfattende og spenner over et bredt utvalg samfunnsområder. Spørsmålet blir om meldingen dekker det den bør dekke, og dernest om den klarer å være tilstrekkelig visjonær på de områdene den dekker.

Kulturarvssektoren er omtalt i meldingen, men meldingen inneholder ingen ny informasjon for arkivinteresserte. Den retter seg nærmest utelukkende mot arkivinstitusjonene og det historiske arkivmaterialet. Det synes jeg er synd. Her burde arkivdanningen vært eksplisitt omtalt i langt større grad enn kun i en infoboks om OEP.

«Spørsmålet er ikke om flere deler av samfunnet vil digitaliseres, men når. Derfor må vi rette blikket mot de samfunnsområdene som har det største potensialet for videre utvikling […]».

I hvilken grad gjelder dette for arkivsektoren? Meldingen gir noen signaler og nevner noen eksempler, f.eks. fremheves Digitalarkivet og Arkivportalen (som også er app!). Det sies at man vil stimulere til tilgjengeliggjøring og viderebruk av ABM-innhold for å få større samfunnsmessig avkastning av ABM-investeringene. Kulturdepartementets satsing på IKT i arkivinstitusjonene, der arkivinstitusjonene skal ta i bruk nye IKT-løsninger for å gjøre arkivmateriale lettere tilgjengelig for bruk og til formidling av arkivmateriale, nevnes også. Digitalisering gjennom transkribering og skanning av materialet kan vel ses på som en del av dette. I omtalen av digitalisering som virkemiddel for økt effektivisering i forvaltningen, nevnes Geointegrasjonsprosjektet, som er både nyskapende og målrettet.

Jeg tar meg selv i å lure på hva det er jeg egentlig vil si om dette. Kanskje er det det at det er noe som mangler her, både i meldingen og ellers, men at det er vanskelig å sette fingeren på hva det er. Så la meg heller stille noen spørsmål: Hvordan skal vi aktivt formidle arkivinformasjon i arkivdanningsfasen? Hvordan skal vi tilrettelegge arkivdanningen slik at vi kan hente ut de dataene og den informasjonen vi ønsker og trenger, nå og i fremtiden? Hvordan skal vi produsere de datasettene som mangler? Hvordan, og i hvilke fora og kanaler skal vi være samordningsagenter, muliggjørere og merkevarebyggere? Hvordan dyrker vi frem innovasjonsviljen vår? Hvilke verktøy trenger vi? Svarene er nok mye vanskeligere å formulere enn spørsmålene.

En ting jeg legger merke til som ganske åpenbar, er at meldingen er ytterst sparsom i sin omtale av «big data». Jeg tror – og la dette være innleggets hovedbudskap – at arkivene og arkivarene bør kaste seg over og sørge for å eie det ustrukturerte innholdet i større grad enn man har gjort hittil. Noark 3- og 4-systemene har gått ut på dato – vi må sørge for at vi har systemer som er bygget for å takle dagens og fremtidens kommunikasjonsformer.

Det er i det ustrukturerte digitale innholdet vi finner fremtidens arkivmateriale. Jeg skulle ønske denne problemstillingen hadde fått plass i Digital agenda for Norge. Det hadde vært naturlig.





I anledning Personverndagen 2013, arrangerte Datatilsynet og Teknologirådet et seminar med presentasjon av status for personvernet i Norge og trender fremover på feltet.

Seminaret er et av resultatene av et samarbeidsprosjekt mellom de to aktørene, der hensikten har vært «å gi et mest mulig konkret bilde av personvernsituasjonen for Ola og Kari Nordmann – det vil si hvor mye informasjon om oss som er tilgjengelig for andre.» Funnene og trendene er publisert i rapporten «Personvern 2013 – tilstand og trender«.

Det er liten tvil om at personvernet er utsatt i samfunnet i dag. Samtidig øker den generelle bevisstheten om konsekvensene av omfattende lagring av informasjon som kan knyttes til enkeltpersoner. Direktør i Datatilsynet, Bjørn Erik Thon, sa det slik: «Personvern handler om valgfrihet, men man kan ikke velge hvis man ikke vet at man kan velge eller hvilke valgmuligheter man har.»

Datatilsynet og Teknologirådet har utvilsomt kikkerten rettet mot en omfattende samfunnsutfordring. Jeg skal unngå å forsøke å gjengi alt som ble presentert og sagt på seminaret, det formålet kan nevnte rapport få lov til å fylle, men det levnes ingen tvil om at det er sterke, kommersielle krefter som styrer mye av utviklingen av løsningene som gir de største utfordringene for personvernet . Et godt eksempel på dette finner vi i en artikkel i Aftenposten Innsikt 1/2013 (opprinnelig publisert i MIT Technology Review november 2012), der Googles strategier for å gjøre sine søkeverktøy forutseende, dvs. at Google skal kunne «spå» hva en bruker lurer på før han selv innser det, beskrives. Gjennom å analysere og kombinere enorme mengder innsamlet informasjon om brukeradferd på nettet, er Google på vei til å utvikle løsninger som f.eks. kan fortelle studenter hvilke andre studenter i nærheten som jobber med samme type oppgave. Teknologisk fantastisk, men personvernmessig kanskje ikke like flott? Thon i Datatilsynet pekte på at vi pr. i dag vet lite om hva som skjer med dataene som Facebook har samlet inn den dagen Facebook ikke lenger eksisterer. At dette er opplysninger som overføres til trygg og kontrollert forvaring i institusjoner som Riksarkivet og Nasjonalbiblioteket, er kanskje mindre sannsynlig enn at dataene blir solgt til høystbydende kommersielle aktør.

Samtidig gir de voldsomme informasjonsmengdene eksepsjonelle muligheter for utvikling. F.eks. vil helseinformasjon i fremtiden kunne sammenstilles og analyseres med nye verktøy, og mønstrene vi kan få frem gjennom slik sammenstilling og analyse vil kanskje kunne gi oss bedre muligheter til å forebygge og helbrede alvorlig sykdom. Å slette all informasjon er heller ikke uten konsekvenser.

Bevissthet og kunnskap er nøkkelord. Oppsummert av Datatilsynet og Teknologirådet selv: «[…] det viktigste personvernfilteret sitter inne i hodet.».