Denne teksten er min del av den ene obligatoriske oppgaven i faget «Arkivformidling og arkivarens rolle» ved Høgskolen i Oslo og Akershus høsten 2012.

I «Archives Power» (s. 2) slår Randall C. Jimerson fast at «archives are places of knowledge, memory, nourishment, and power.». Tradisjonelt sett har arkivet vært stedet der makthavere og andre privilegerte grupper oppbevarte sine kritiske dokumenter, f.eks. juridisk dokumentasjon, regnskapsdokumentasjon og eiendoms- og skattedokumentasjon (Lindbach 2012). Å ta vare på dokumentasjon som kan bevise bestemte forhold er fortsatt blant arkivets viktigste oppgaver. Dagens arkiver dokumenterer saksbehandling, vedtak og andre prosesser og beslutninger i de institusjonene, bedriftene og organisasjonene som har skapt dem (ABM-skrift #69 2011 s. 9). Arkivene gir oss mulighet til å gå myndigheter og forvaltning etter i sømmene og sette søkelys på hvordan personer og grupper er blitt behandlet (ibid) og hvordan midler og ressurser blir forvaltet og fordelt. Arkivene er således en forutsetning for demokratiet og en garantist for rettssikkerheten. I tillegg er arkivene en viktig del av vår felles kulturarv og fungerer som en brobygger mellom fortid, nåtid og fremtid (ibid). Arkivinstitusjonene er underlagt sterke, politiske føringer blant annet i ABM-meldingen og i Kulturmeldingen, som begge oppfordrer til aktiv formidling, fremfor kun tilgjengeliggjøring, av arkivmaterialet. Institusjonene forventes å stimulere til økt bruk av materialet de besitter gjennom å være kulturaktører (ibid s. 11).

Den britiske arkivaren Sir Hilary Jenkinson regnes som en av de mest innflytelsesrike, klassiske arkivtenkerne. For Jenkinson var bevaring av autentisk dokumentasjon av arkivskaperens virksomhet det viktigste formålet med bevaring av arkiv (Valderhaug 2011 s. 76). Jenkinsons formuleringer, blant annet i verket «A Manual of Archive Administration» fra 1922, regnes, i likhet med Muller, Feith og Fruins verk fra 1898, gjerne omtalt som den nederlandske manualen, som del av den klassiske arkivistikken. Den nederlandske manualen fokuserte på viktigheten av å bevare arkiv i samsvar med proveniensprinsippet (i Norge gjerne omtalt som ytre proveniens) og prinsippet om den opprinnelige orden (i Norge gjerne omtalt som indre proveniens) for slik å vedlikeholde arkivets verdi som autentisk dokumentasjon (ibid. s. 75). Arkivets autentiske egenskaper er altså de viktigste – følgelig er arkivarens primære rolle å vokte disse egenskapene; «The good archivist is perhaps the most selfless devotee of Truth the modern world produces.» (Jenkinson, gjengitt i Cook 1997 s. 23).

Den klassiske arkivistikkens positivistiske fokus på å bevare den stabile relasjonen mellom arkivskaper og arkiv og dermed arkivenes autentisitet og nøytralitet, blir utfordret når den nyere teorien utvider perspektivet til også å omfatte de ulike samfunnsmessige forutsetningene for arkivdanningen; hvordan og hvorfor ulike samfunn og sosiale grupper skaper, bevarer og bruker arkiv, hvordan arkivene påvirkes av maktforhold i samfunnet (med tilhørende understrekninger i arkivbeholdningen av samfunnets privilegeringer og marginaliseringer) og hvordan arkivene påvirker samfunnet (Valderhaug 2011 s. 70). Postmoderne tenkning har skjøvet arkivene og arkivarene i retning av å erkjenne at arkivene ikke er upartiske og nøytrale biprodukt av arkivskaperens virke, men snarere representasjoner av noens synspunkter og handlinger. Postmoderne kritikk av de dominerende historiene i arkivene og søkelys på synliggjøring av det marginaliserte og usynliggjorte (ibid s. 71), har sammen med den generelle samfunnsutviklingen, inkl. de mange teknologiske fremskrittene, særlig internettets innvirkning på informasjonstilgang og kommunikasjon, påvirket arkivarer til å utvikle en ny forståelse av arkivinstitusjonenes rolle og plass i samfunnet (ibid s. 161). I større og større grad ser vi at brukeren settes i sentrum og at formidling til og interaksjon med brukeren blir regnet som målet med den virksomheten som drives. St. meld. 22 slår fast: «Ei aktiv formidling der institusjonane på ulike måtar oppsøkjer eit publikum, er vel så viktig både i eit demokratiperspektiv og i eit allment kulturperspektiv.» (ibid). Et godt eksempel på et brukerorientert initiativ er nettsiden oslobilder.no. Her kan brukere finne bildemateriale fra Oslo fra flere ulike kulturinstitusjoner, og hvem som «eier» bildene eller hvilken kontekst de opprinnelig hører hjemme i, er nedtonet. Siden er til for brukere som ønsker bilder fra Oslo, og som sannsynligvis i underordnet grad er opptatt av å sette bildene inn i en større «arkivarisk» kontekst. En slik brukerrettet og -tilpasset samling av mediespesifikt arkivmateriale med ulik proveniens står i kontrast til det mer tradisjonelle (holistiske) utgangspunktet der det er ivaretakelsen av arkivmaterialets opprinnelige helhet som er arkivene og arkivarenes viktigste oppgave.

Arkivenes rolle som kulturformidlere og historiefortellere er kontroversiell, både internasjonalt og i Norge. I en kronikk i Dagbladet i 2004, kritiserte tidligere riksarkivar John Herstad dreiningen mot at arkivene skal ha aktiv formidling som en av sine hovedoppgaver. I kronikken argumenterte Herstad for at diskusjonen om hvorvidt arkivinstitusjonene skal formidle, egentlig er en diskusjon om institusjonenes sjel. At arkivene og arkivarene skal fungere som formidlere og historiefortellere vil kunne bidra til å vanne ut institusjonenes autoritet, og dermed arkivmaterialets autentiske egenskaper. Problemstillingen Herstad tar opp dreier seg om hvorvidt man kan stole på arkivinstitusjonene dersom de fremstår som underholdnings- og opplevelsesarenaer. I artikkelen «Arkivformidling: mål, begreber og metode» adresserer Bente Jensen og Charlotte S. H. Jensen dette slik: «Der stilles store forventninger til hvilke opgaver arkiverne sammen med de andre medlemmer i ABM-familien skal bære og løse i samfundet. Samtidig står alle offentlige arkiver som det tungeste medlem i et kryds mellem to roller, på den ene side myndighed og på den samme side kulturel institution. Hermed kommer begrebet troværdighed og seriøsitet på banen som altafgørende.».

Herstads syn er på mange måter foreldet i dag, selv om det nok fortsatt deles av mange i arkivsektoren. Bente Jensen og Charlotte S. H. Jensen stiller også spørsmål om det ikke kan være mulig å ivareta både myndighetsrollen og kulturrollen på en god måte. Tonen er dermed jevnt over en annen i dag, og man har oppnådd en viss konsensus om at arkivinstitusjonene i større grad enn tidligere må vise publikum hva arkivene faktisk inneholder for slik å bidra til å øke samfunnets forståelse for hvor viktige arkivene er som samfunnsaktører.

Timothy Ericson diskuterer i sin artikkel «‘Preoccupied with our own gardens’: Outreach and Archivists» hvordan outreach (publikums-/constituencyrettet arbeid) «teach people that archives are places to which they may come for information.», følgelig at bevissthet om arkivenes eksistens og funksjoner i seg selv kan bidra til økt bruk av arkivmaterialet. I dette ligger ett av de store spørsmålene innenfor dagens diskusjon – når vi er enige om at arkivinstitusjonene skal drive formidling, hva skal de da formidle? Harald Lindbachs standpunkt (gjengitt i Valderhaug 2011 s. 170) er i tråd med Ericsons syn når han sier at arkivinstitusjonene skal formidle arkiv, ikke historie. Dette er det Bente Jensen og Charlotte S. H. Jensen (2006 s. 18) omtaler som den institusjonelle historie, som ved siden av den museale, demokratiske og historiske historie utgjør fire mulige retninger i institusjonenes formidlingsarbeid. Definisjon av målgruppen blir dermed avgjørende i formidlingssammenheng. Formidling til skoleelever vil ikke nødvendigvis ha det samme innholdet som formidling til andre samfunnsgrupper. En slik inngang kan antakelig bidra til å gjøre formidlingskonseptet mer spiselig for motstanderne (og det har det nok også gjort). Når Riksarkivet samarbeider med komponisten Cecilie Ore om å lage lydinstallasjon Lux Illuxit inspirert av materiale fra Riksarkivets magasiner (Hosar 2009) er det tydelig at målgruppen er en annen enn byarkivet i Oslos målgruppe for samarbeidet med Nordic Black Theatre om teater i magasinene i 2006.

Tilrettelagte formidlingsopplegg aktualiserer tre grunnleggende utfordringer; utvalg, kontekstualisering og bearbeiding av materialet (Valderhaug 2011 s 172). Valderhaug peker på at den største utfordringen med arkivutstillinger, dvs. presentasjoner av utvalgt og bearbeidet arkivmateriale, er faren for at dokumentene blir dekontekstualiserte og fremstår som objekt løsrevet fra de prosessene de ble skapt i (ibid). Her kan det imidlertid være naturlig å vende tilbake til målet med og målgruppen for formidlingen; i den grad man velger å formidle arkivmaterialets museale historie, dvs. å vise arkivalier som gjenstander med opplevelsesmessige kvaliteter (Jensen & Jensen 2006 s. 18), kan nok en viss grad av dekontekstualisering tillates. Autentisiteten til dokumentene er avhengige av at arkivenes indre og ytre proveniens blir bevart og beskrevet, følgelig er forståelsen av et arkivdokument avhengig av kunnskap om konteksten til dette dokumentet (Valderhaug 2011 s. 174). Likevel, når Kongens «nei» av 10. april 1940 inkluderes i Norges dokumentarv, er det ikke sikkert at det er dokumentet i sin fulle kontekst, dvs. den historiske historien, som er det interessante, men snarere dokumentet i seg selv, dvs. dokumentets museale historie. For arkivarer (og historikere) kan dokumentet fremstå som dekontekstualisert, men dette er ikke nødvendigvis av like stor betydning for den alminnelige publikumer.

Arkivformidling innebærer inngripen i og påvirkning av arkivmaterialet. Dette byr på en rekke utfordringer, men det er ikke dermed sagt at resultatet må være negativt. Norsk kulturråd har høsten 2012 lyst ut midler til kunstnere som ønsker å arbeide med arkivmateriale som utgangspunkt. I den forbindelse ble seminaret «Hva er det med arkiv?» arrangert. Der ble det blant annet tatt opp hvordan man, ved å foreta nye sammenstillinger av objekter, kan gjenskape historien på helt nye måter, og at man ved å bruke arkivet/arkivobjekter som lineære grunnlag for historieskrivingen risikerer at objektene knebles av sin egen opprinnelse, følgelig hvordan subjektivitetens forstyrrelse av de prinsipper som ligger til grunn for tradisjonell arkivpraksis potensielt kan la oss hente ut en ny forståelse av materialet og dermed produsere ny kunnskap om og fra det (Gerd Elise Mørland, foredrag 13. september 2012). Samtidig risikerer vi at grensene mellom hva som er autentisk informasjon og hva som er fiksjon viskes ut på en slik måte at det ikke lenger blir mulig å finne tilbake til det opprinnelige. På samme seminar viste kunstner Helene Sommer klipp fra filmproduksjonen «Variations of Max», der hun fletter sin egen familiehistorie sammen med historien om forfatteren av boken «Synchronoptische Weltgeschichte», Arnold Peters. Utover i filmen blir det vanskeligere og vanskeligere å skille de to historiene fra hverandre, og ikke minst å avgjøre hva som er fakta og hva som er fiksjon.

Når vi formidler er målet noe mer enn kun at materialet skal brukes, f.eks. økt historisk forståelse (ibid). Jensen utdyper: «Her er også sket en bevægelse for arkivaren, der har rod i den historiske teori som går fra den positivistiske insisteren på det originale, ubearbejdede, den rene kilde over i det mere postmoderne, hvor virkeligheden og dermed også kilder til historien ses splintret og selektivt og behændigt sættes sammen i nye sammenhænge og dermed skaber en ny og spændende kontekst.» Utviklingen aktualiserer samtidig det stadig økende behovet for å utvikle metoder for å formidle transparens om arkivmaterialets opphavssituasjon og opprinnelig kontekst (ibid).

I magasinet Arkivråd 3/12 skriver Harald Lindbach at arkivene først og fremst har to oppgaver: å ta vare på og videreføre, og at dette har forandret seg lite siden de gamle grekernes tid. Imidlertid har samfunnet rundt arkivene forandret seg dramatisk, og arkivene må nå betjene nye brukergrupper med andre spørsmål og behov enn historikeren – arkivenes tradisjonelle bruker. Lindbach påpeker også at det ligger en viss konservatisme i arkivfagets natur, men at det er lett å ende opp med reaksjonære tankemønstre som ikke tjener arkivene og arkivarenes sak. Uansett vil det være brukerne som til syvende og sist former løsningene, også i arkivene – slik det alltid har vært.

—
Kilder
—